Lørdagskveld.

God kveld, dere.

Blir lite blogging på meg for tiden. Tiden går til Lucas, venner og familie. Så sitter egentlig minimalt på pc’n nå. Tenkte jeg kunne blogge litt nå som Lucas sover. Tenkte jeg også skulle legge meg om ikke så alt for lenge. Lucas våkner jo etterhvert og vil ha mat igjen. Så prøver å sove så mye jeg kan når han sover. Han våkner opp til to-tre ganger om natten for å spise og bli skiftet bleie på,så jeg får ikke så alt for mye  søvn. Det merker jeg veldig godt tidlig på kvelden når jeg setter meg ned å slapper av med tv. Det tar ikke lange tiden før jeg får lyst å finne senga og sove.
Men jeg nyter mammalivet til det høyeste. Jeg kunne ikke tenkt meg et annet liv at the moment. Lucas gjør meg så utrolig lykkelig ♥

164913_250613015078349_95774613_n

Endelig hjemme.

God dag, dere.

Kom endelig hjem fra sykehuset på Tirsdag etter fire lange dager. Er ikke så veldig begeistret for sykehus, spesielt ikke gamle og sure ansatte som skulle vært pensjonert for lenge siden. Så har ikke hatt verdens beste opphold der. Da er jeg veldig glad for at tanten til barnefaren jobbet på fødeavdelingen. Det gjorde tiden på sykehuset litt bedre.

Dere er vel spente på hvordan fødselen gikk? Faktisk, så kunne jeg ikke ønsket en bedre fødsel. Selv om de timene med smertehelvette (unnskyld språket) var utrolig slitsomme, så angrer jeg ikke på noe som helst. Jeg kom på sykehuset Lørdags morgen klokken syv med rier, så ble jeg undersøkt og vi fant ut at jeg bare hadde 1 cm åpning. Jordmora fortalte at jeg kunne få lov til å dra hjem om jeg ville, og heller komme tilbake om det ble værre. Men dette fikk jeg bestemme selv. Jeg bestemte meg for å være der en liten stund til for å se om riene ble værre. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Riene ble mer og mer intense og kom oftere. Jeg gikk rundt med en prekestol i flere timer for å ha noe å støtte meg på når riene kom og for å bruke tyngdekrafta. Det skulle visst hjelpe på slik at jeg åpnet meg mye raskere. Når klokken var rundt to, ble jeg sjekket igjen for å se om det var noe fremgang. Og da hadde jeg 4 cm åpning, så de bestemte seg for å legge meg inn på føderommet. Riene ble enda mer intense og kom hvert andre minutt. Jeg skrek, pustet og peste som en annen tulling. Til slutt klarte jeg ikke mer disse smertene, og ba etter smertestillende. Men det var ikke like lett. Jordmora syntes jeg skulle vente litt fordi hun mente jeg var så flink i å håndtere smertene. Hun mente også at det var en større sjans for at det ble en raskere fremgang om jeg ikke brukte noe form for smertestillende. Jeg kjente jeg ble mer og mer irritert, men bestemte meg for å vente litt til. Til slutt hadde jeg så vondt at jeg nesten gråt, og da sa jeg klart ifra til jordmora at jeg SKULLE ha smertestillende. Og det skulle jeg få. Det var en form for sprøyte hun satt i rompa på meg, og samtidig som hun satt den sprøyta, skulle jeg selvfølgelig få ei rie. Jeg klarte da ikke stå rolig med ei rie, så jordmora måtte bare ta ut sprøyta igjen. Det var ikke mye smertestillende jeg hadde fått i meg og det skulle ta ti til femten minutter før den virket. I løpet av de femten minuttene hadde jeg fått så sterke rier at jeg følte jeg måtte begynne å presse, men det fikk jeg ikke lov til, nei. Jeg fikk enda ei rie og klarte ikke å gjøre noe annet enn å presse. Da mente jordmoren det var på tide å sjekke igjen hvor stor åpning jeg hadde. Sykepleierstudenten sjekket først og mente det var 7 cm åpning, deretter sjekket jordmora meg. Hun smilte fra øret til øret og sa «7 cm du liksom, her er det full åpning!» Da var det jo ikke noe rart jeg følte jeg måtte presse. Jordmora spurte meg om jeg hadde tenkt på hvilken fødsel jeg ville ha, men det hadde jeg ikke tenkt noe spesielt på. Jeg ville ta det som det kom,sa jeg. Hun kom med forslaget om å føde stående i og med at jeg hadde stått med prekestolen hele dagen og hadde brukt tyngdekrafta mi, noe som også ville hjelpe på en raskere fødsel. Jeg tenkte, hvorfor ikke? Så jordmora fikk meg til å lene meg over senga, sprike føttene og holde Marius (barnefaren) i hendene, som stod på andre siden av senga og lente seg over slik at jeg fikk et godt tak i hendene hans. Både jordmora og sykepleierstudenten løpte rundt som andre gærninger for å ordne til alt. De la en sakkosekk under bena mine med plast og papir, så satt sykepleierstudenten seg vedsiden meg, og jordmora på andre siden. For hver rie som kom, skulle jeg presse alt jeg kunne før jeg kunne ta meg ei pause. For hver gang jeg presset og nesten ikke hadde pust igjen, ropte jordmora «ja, kom igjen nå. press!!» Men da hadde jeg nettopp presset alt jeg kunnet og trengte ei pause. Dette skjedde sånn ca. fire til fem ganger, og jeg følte han aldri ville komme ut uansett hvor mye jeg presset. Nå er det nok, tenkte jeg. Nå skal han ut! Denne gangen presset jeg så mye at jeg følte jeg skulle eksplodere. Jo mer jeg kjente at han var på vei ut, jo mer krefter brukte jeg på å presse. Jeg tenkte ikke på noe annet enn «press, få han ut !» Plutselig hører jeg både jordmora, sykepleierstudenten og mamma rope «Ja, nå kommer han! Press litt til!» Og da var det ikke noe annet å gjøre enn å presse alt jeg kunne. Noen sekunder med pressing, og jeg kjente at hele magen min ble tømt. Det var en utrolig rar følelse, men også veldig godt. Det tok ikke lange tiden før jeg hørte det lille gullet mitt gråte og jeg snudde meg for å se ham. Der lå han, så utrolig liten. Jeg måtte snu meg tilbake igjen for å få igjen pusten og slappe av. Marius slapp hendene mine for å gå rundt på andre siden til meg for å klippe navlestrengen, så nervøs som han var. Men dette klarte han kjempe fint. Deretter tørket de Lucas og veide ham. Jeg derimot måtte legge meg i senga slik at jordmora og sykepleierstudenten kunne undersøke meg nedentil for å se om jeg hadde revnet og om jeg måtte bli sydd. Det var ikke mye rart som hadde revnet, fortalte de, og sydde fire sting. Dette følte jeg tok år og dag, og jeg hadde ikke Lucas på brystet før det hadde gått 30 minutter. Dette irriterte meg veldig. Men når jeg først hadde han der, var alt vondt glemt. Jeg hadde helt glemt hvordan smertene var.

Her er jeg nettopp kommet på sykehuset og ble undersøkt.
DSC_0002
De gangene jeg hadde pause mellom riene og endelig kunne slappe av litt før den neste rie kom.
DSC_0005

Her er Lucas nettopp kommet ut, og Marius klipper navlestrengen.
DSC_0019

En veldig stolt pappa!
DSC_0024

Og en veldig stolt mamma. Ja, som samtidig var veldig sexy på håret.
DSC_0032

Fine lille prinsen min ♥
DSC_0035

40+1

God kveld!

Dere er vel nysgjerrige nå hvordan det går med meg og om fødselen snart er i gang. Var på kontroll i dag, og da hadde den lille festet seg og lå godt plassert der h*n skal være. Så det ble jeg kjempe glad for å høre. Men i kveld, dere.. Da løsnet nemmelig slimproppen! Så nå går jeg bare rundt å er spent om ting skal skje snart. Har en del vondt i ryggen også, så kanskje fødselen allerede skjer i natt? Hvem vet? Er jo trossalt fødselstermin i morgen, og som de fleste vet så er det ikke så veldig vanlig å føde på akkurat termindagen, men det kan gjerne skje. Så hadde ikke gjort meg noe om det skjer i  natt! Jeg har ivertfall gjort klar sykehusbagèn og venter bare på at noe skal skje!

DSC_0014 DSC_0043

40+0

God kveld! 🙂

Ville bare innom en tur for å fortelle at jeg fortsatt ikke har født enda. Terminen er jo om to dager, så nå kan det skje når som helst. Jeg selv tror ikke jeg føder før eller på termin, men at jeg går over tiden. Håper ivertfall ikke at jeg går så alt for mange dager over termin, for nå begynner jeg å bli utrolig utålmodig. Vil bare ha den lille i armene mine nå.
Har forhåpentligvis min siste svangerskapskontroll i morgen før jeg føder. Håper at legen finner ut om den lille har festet seg nå. Får krysse fingrene!

mitt lille gull

Er så klar for å få deg i armene mine nå ♥